Smerte er virkelig. Men smerte betyr ikke alltid at noe er skadet. Nyere smerteforskning viser hvor viktig forståelse, trygghet og mindre frykt kan være for mennesker med langvarige smerter.

Jeg kom nylig over en artikkel i Aftenposten om Maria Jørgine Dahl, som hadde levd med ryggsmerter i 15 år.

Hun fortalte at noe av det viktigste for henne var å begynne hos en fysioterapeut som ikke bare ga henne øvelser. Hun fikk også trygghet på at smertene ikke var farlige – og at det var trygt å bevege seg.

Det høres kanskje enkelt ut. Men akkurat den forskjellen – mellom «det gjør vondt» og «det er farlig» – er noe av det mest interessante ved nyere smerteforståelse.

For smerte og skade er ikke det samme

Vi trenger smerte. Smerte er en viktig del av kroppens beskyttelsessystem.

Legger du hånden på en varm kokeplate, trenger du ikke først å tenke gjennom hva du bør gjøre. Hjernen oppfatter fare, smertealarmen går, og hånden trekkes unna.

Men sammenhengen mellom smerte og skade er ikke alltid så enkel.

Vi kan ha vevsskade uten særlig smerte. Og vi kan ha sterke og langvarige smerter uten at det finnes en pågående skade som forklarer hvor vondt vi har.

Dette betyr ikke at smerten er innbilt.

All smerte er reell.

Smerte oppstår når hjernen, på bakgrunn av informasjon fra kroppen og en rekke andre faktorer, vurderer at vi trenger beskyttelse.

Som regel fungerer dette alarmsystemet svært godt. Men noen ganger kan det bli overbeskyttende.

Når hjernen lærer fare

Tenk deg en røykvarsler. Du vil selvfølgelig ha en røykvarsler som reagerer når huset brenner. Men kanskje har du opplevd en som også setter i gang når du steker bacon?

Alarmen er helt reell. Lyden er like høy. Men huset brenner ikke.

Slik kan vi også forstå noen former for langvarig smerte. Hjernen og nervesystemet kan ha blitt svært gode til å oppdage mulig fare og reagere med beskyttelse – også når kroppen egentlig er trygg.

Dette kalles ofte nevroplastisk smerte.

Nevroplastisitet betyr ganske enkelt at hjernen kan forandre seg og lære gjennom erfaring.

Og det er viktig. For det betyr at et nervesystem som har lært fare, også kan lære trygghet.

Frykten for smerten kan bli en del av problemet

Hvis du tror at smerten i ryggen betyr at du skader ryggen hver gang du bøyer deg, er det selvfølgelig naturlig å begynne å passe på.

Du unngår kanskje enkelte bevegelser. Slutter å løfte. Trener mindre. Kjenner ekstra godt etter før du gjør noe.

Og hver gang det gjør vondt, får du på en måte bekreftet:

Der ser du. Det er noe galt.

Da kan det oppstå en sirkel:

Smerte → bekymring og frykt → mer oppmerksomhet på kroppen → unngåelse og beskyttelse → enda sterkere opplevelse av fare → smerte.

Dette betyr ikke at man skal ignorere smerte eller bare «ta seg sammen og bevege seg».

Tvert imot.

Hvis hjernen oppfatter noe som farlig, hjelper det sjelden å tvinge seg gjennom det mens man er livredd.

Poenget er å skape trygghet.

Ny forskning: Hva skjer når vi endrer forståelsen av smerten?

Dette er også noe av det interessante ved nyere forskning på langvarige ryggsmerter.

I den store RESTORE-studien undersøkte forskere en behandlingsform som heter Cognitive Functional Therapy (CFT) hos mennesker med langvarige, funksjonsbegrensende ryggsmerter.

CFT og Pain Reprocessing Therapy (PRT) er ikke det samme. Men de har noen interessante fellestrekk.

I CFT ser man ikke bare på hvor personen har vondt. Man undersøker også hvordan personen forstår smerten, hvilke bevegelser vedkommende har blitt redd for, hvordan smerten påvirker livet, og hvordan tanker, følelser, stress og livssituasjon kan spille inn.

Behandlingen er individuelt tilpasset og har blant annet som mål å redusere frykt og hjelpe personen tilbake til trygg bevegelse og aktivitet.

Resultatene var interessante.

De som fikk CFT, opplevde betydelig bedre funksjon enn de som fikk vanlig behandling. Og ved oppfølging tre år senere var mye av forskjellen fortsatt til stede.

Det kanskje mest interessante er ikke bare at mennesker ble bedre, men hva forskningen antyder om hvorfor.

Blant faktorene som ser ut til å ha betydning, er mindre frykt for smerte, mindre katastrofetenkning og større tro på egen evne til å håndtere kroppen og aktivitet.

Med andre ord:

Måten vi forstår og forholder oss til smerten på, kan være en del av behandlingen.

Dette er også sentralt i Pain Reprocessing Therapy

Jeg jobber med Pain Reprocessing Therapy (PRT), en forskningsbasert tilnærming utviklet spesielt for nevroplastiske smerter.

PRT handler ikke om å overbevise seg selv om at man ikke har vondt.

Det handler heller ikke om positiv tenkning.

Og det handler definitivt ikke om at smerten «bare sitter i hodet».

Målet er å hjelpe hjernen med å tolke signaler fra kroppen på en tryggere måte.

En viktig del av arbeidet kan være å møte smerte og andre kroppslige fornemmelser med nysgjerrighet i stedet for frykt:

Hva kjenner jeg akkurat nå?

Kan jeg undersøke denne følelsen uten å anta at den betyr fare?

Hva skjer hvis jeg møter den med trygghet i stedet for å kjempe mot den?

Gradvis kan hjernen få nye erfaringer.

Dette signalet er ikke farlig.

Denne bevegelsen er trygg.

Jeg trenger ikke beskytte meg mot dette.

Og når opplevelsen av fare reduseres, kan også behovet for smerte som beskyttelse reduseres.

Betyr dette at alle langvarige smerter er nevroplastiske?

Nei.

Det er viktig å være tydelig på dette.

Smerter kan skyldes sykdom, skade og andre medisinske tilstander som trenger behandling. Nye, uforklarte eller endrede symptomer bør vurderes medisinsk.

Men hos mange mennesker med langvarige smerter finner man ikke lenger en strukturell forklaring som står i forhold til hvor sterke eller begrensende symptomene er.

Noen har også fått høre:

«Vi finner ikke noe galt.»

Det kan være en enormt frustrerende beskjed når man fortsatt har vondt.

For smerten er jo der.

Et mer hjelpsomt spørsmål kan noen ganger være:

Hva om det ikke er noe som fortsatt er ødelagt – men et beskyttelsessystem som fortsatt tror at jeg trenger beskyttelse?

Da åpner det seg også en annen mulighet.

Hvis hjernen kan lære fare, kan den lære trygghet.

Fra å beskytte livet til å leve det

Langvarige smerter gjør ofte livet gradvis mindre.

Man slutter kanskje å gå den turen. Takker nei til festen. Passer på søvnen, maten, treningen eller bevegelsene. Planlegger rundt smerten. Venter på neste dårlige dag.

Det er forståelig. Vi mennesker er laget for å unngå det vi oppfatter som farlig.

Men når frykten for smerten begynner å styre livet, kan veien tilbake handle om mer enn å få smerteskåren fra åtte til null.

Det kan handle om å gjenvinne tilliten til kroppen.

Begynne å gjøre mer av det som betyr noe.

Utfordre grensene litt etter litt.

Og oppdage:

Kanskje kroppen min tåler mer enn jeg trodde.

Målet er ikke nødvendigvis å vente med å leve til all smerte er borte.

Målet er å ta livet tilbake.

Og noen ganger skjer det noe interessant når frykten slipper taket og livet får større plass igjen:

Smerten kan også begynne å gjøre det samme.